Aslâns fotballblogg

Aldri har noen spilt bedre fotball enn Lionel Messi gjør akkurat nå, men det er et godt stykke igjen før han er den største av alle.

Spørsmålet om Lionel Messi er tidenes beste fotballspiller er like meningsløst som det er enkelt å svare på: Selvsagt er han det.

For fotballspillet utvikler seg og den neste generasjonen er mer komplett enn den forrige. Sett dagens Messi inn på 70-laget til Brasil og se Pélé bli gjort til støttespiller. La ham drible fra midtbanen i 1986-VM og se ham gjøre det enda fortere enn Maradona.

Lionel Messi er dagens beste fotballspiller og dermed også tidenes. Akkurat som Zidane var tidenes beste rundt årtusenskiftet.

Debatten bør heller gå på hvorvidt han er den største. Der mener jeg han har et godt stykke igjen, særlig til Maradona. Messi spiller helt fantastisk fotball på et fantastisk lag. Maradona tok Napoli fra å være i nedrykksstrid til å bli Italias beste lag og vant UEFA-cupen. Og han har suksessen fra VM som Messi så langt mangler.

Men det er klart, skulle Messi lede Argentina til suksess i sommer og vinne Champions League for tredje gang, så stiller det seg litt annerledes.

Paradokset er dog at om Messi vinner VM i sommer, så har Maradona gjort det også som trener…

PS: Du kan se Messis fire mål mot Arsenal her!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mens jeg satt her og ventet på dagens go’bit, Aston Villa mot Manchester United i ligacupfinalen, dukket dette klippet fra Panama opp hos 101greatgoals. En sverm morderbier suser inn over banen, og spillerne kaster seg ned en etter en 1:04 ut i klippet.

Selv synes jeg det mest fascinerende er hvor kjapt røkteren kommer på plass.

Men nå er det snart tid for finale. Du kan følge kampen live her, og du kan også kjøpe tilgang til å se kampen her.

Hvem har du mest tro på?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

To av Italias beste fotballspillere vurderer landslagscomeback før VM. Men er det riktig å bare være med på festen?

Alessandro Nesta (t.v.) og Francesco Totti (t.h.) vurderer landslagscomeback til sommerens VM. Foto: Reuters

Alle lag i ville sagt ja til Alessandro Nesta og Francesco Totti uten betenkningstid. På sitt beste er Nesta en av verdens beste stoppere og Totti er en av de virkelige store i europeisk fotball.

Begge ga seg etter å ha vunnet VM 2006 med sitt kjære Italia, men bare måneder før VM starter i Sør Afrika, har begge vært inne på tanken om å gjøre comeback.

Jeg husker jeg nikket anerkjennende da Nesta tidligere i vinter uttalte at VM var helt uaktuelt. Et nei var et nei, og han lot seg ikke overtale. Nå åpner han likevel døren og har allerede snakket med landslagslagssjef Marcello Lippi om saken. Totti åpnet for et comeback allerede sist høst.

- Jeg skylder Lippi så mye, sa Totti da.

Men et comeback fra de to veteranene er langt fra uproblematisk.

For med Totti og Nesta inn, må to ut. To som mest sannsynlig har vært med på å kvalifisere laget for VM. Spillere som dro til bortekamper mot Georgia og Bulgaria, spillere som har gjort alt de kan for å overbevise Lippi om at de fortjener en plass.

- Å nei, kjære Francesco! sa Parma-forsvarer Christian Panucci i et intervju forrige måned.

- Hvis jeg sier nei til landslaget, må jeg forholde meg til det og ikke komme tilbake, fortsatte backen.

Jeg er enig. Selvsagt er Totti og Nesta utrolig gode fotballspillere, som ville styrket enhver tropp, men VM er tross alt noe man skal kvalifisere seg til og fortjene å delta i. For dem som eventuelt blir vraket må det føles utrolig tungt å sitte hjemme i Italia bare fordi to veteraner ville være med på festen.

Hva mener du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fotball og musikk hører sammen. Foballmusikk er derimot ikke alltid en god ting. Noen, som engelske “Three Lions” og den svenske 94-låta “Guld i USA”, blir vorspiel-klassikkere. Andre, som for eksempel denne fra Ranheim, er sanger man egentlig ikke liker, men som likevel blir sittende. Ra-ra-ra….

Og så har man sanger som Aston Villas nye ligacuplåt. Huff, hva skal man si? We’re the Villa, we’re the championees.

Rosenborg har Åge Alexandersen som hoffleverandør av go’låter. Villa har en rockehistoriens legender blant sine fans. Ozzy, hvor er du når vi trenger deg? Nå som Villa kan ta sin første tittel på 14 år, hadde det gjort seg med en skikkelig hard Black Sabbath-låt. I stedet blir vi servert denne:

For ikke å glemme det sportslige: Jeg gleder meg til finalen på søndag. Manchester United slo ut byrival City over to klassikere av noen semifinaler. Det var Tevez, det var finger’n til Gary Neville, det var prestisje og det var det meste. Midt i et tøft kampprogram blir det spennende å se hva slags lag United stiller med.

Villa jakter sin første triumf siden de vant den samme cupen i 1996. John Carew vant den norske cupfinalen med Vålerenga i 1997, og har til tross for spill i mange storklubber ikke gått til topps i en cupturnering siden. Med United-fokus på serie og Champions League, kan dette være John og Villas tur. Kampen kan du se i vglive!

PS: Er du på Facebook? Har du lyst til å snakke med to av fotballens legender? I morgen (tirsdag) chatter Alan Shearer og Ronald Koeman med fotballfans på denne siden klokken 14.15 norsk tid. Tror Shearer at Wayne Rooney kan lede England til VM-suksess og stemmer det at Ronald Koeman skjøt så hardt at målnettet gikk i stykker? Det bør være nok å spørre om. Lykke til!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er det for mye snakk og for lite action i fotballdekningen vår?

Dag Solheim og Vegard Jansen Hagen krangler om hvem som har den beste fotballdekningen på TV. Jeg skal overlate dommen til dere, men jeg så et gammelt TV-klipp i helgen, hvor Brian Clough blir intervjuet av John Motson. Clough er sikkert kjent for de fleste som en av tidenes største managere i brittisk fotball, blant annet etter å ha ført Nottingham Forrest til to triumfer i Serievinnercupen. Motson har kanskje noen av dere hørt som kommentator i TV-spillserien «FIFA».

I intervjuet er Clough kritisk til mediedekningen av fotball. Han mener det vies altfor mye tid til diskusjon, at TV-kanalene er for belærende og at det heller burde blitt vist flere kamper. «Shut up and show more football!» er den klare oppfordringen fra nå avdøde Clough.

Det er nå drøyt 30 år siden intervjuet, men debatten er så absolutt ikke avlegs.

Burde det vært flere kamper og mindre snakk?
Er vi journalister for belærende og dømmende i stilen?
Henger vi oss for mye opp i dommeravgjørelser?

Hva mener du om fotballdekningen i Norge?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Panathinaikos-bannerne sto i fyr og Olympiakos-sangene runget over Karaiskakis. Forventningene var store og gresk fotballs erkerivaler skuffet ikke. Treogtredve tusen hjemmefans. Null bortefans. Slik er reglene i Hellas nå, etter gjentatte stygge hendelser.

Det blir en helt spesiell stemning av slikt. En unison støtte til det ene laget, en vegg av piping, flammer og skjellsord møter det andre.

Allerede to timer før kampstart var den røde gjengen i gang og fikk lønn for strevet. To mål av Konstantinos Mitroglou sørget for at Olympiakos igjen er serieleder – nå ett poeng foran nettopp Panathinaikos. Seieren var et viktig steg mot lagets 13.seriegull på 14 år.

Spesielt god fotball var det ikke. Mitroglous mål helt på tampen av førsteomgangen sørget for et fullstendig røyklagt straffefelt etter hjemmefansen jubelutbrudd, og det var også de første 45 minuttenes eneste sportslige høydepunkt. Slik så feiringen ut fra pressetribunen:

Andreomgangen var bedre, men for min del druknet spillet helt i atmosfæren og opplevelsen.

I løpet av den første halvtimen var det 30 meter høye sikkerhetsnettet mellom fansen og bortekeeperen revet ned av gale fans. Det ga fritt sikte mot straffefeltet, og det haglet tidvis med bengalske lys og kinaputter. Den ene landet så nære Alexander Tzorvas at målvakten mistet hørselen et lite minutt.

Når man er på slike kamper er det en del av deg som ikke liker det, fordi ingen vil jo at spillere skal bli skadet. Men samtidig er det noe unektelig fascinerende over tusenvis av ekstatiske fans som ikke har annet for øye enn å skremme vettet av det andre laget og heie på sitt eget – med alle tilgjengelige midler.

En ting er i alle fall sikkert: Det er noe ganske annet enn det man er vant til hjemme i Norge, hvor det det blir bot for et banner med påskriften «Vi drar hjem 19:45».

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mens superstjernene møtes i Barcelona, London og Liverpool i morgen, skal jeg se et av verdens mest intense hatoppgjør.

Fotball er enormt i Hellas, og to lag knuser de andre hva gjelder oppmerksomhet, antall supportere, trofeer og ressurser. I et land med 15 sportsaviser, er det Olympiacos og Panathinaikos som tar den største plassen, og de andre lagene (med et lite hederlig unntak i AEK Aten) må nøye seg med oppmerksomhet de gangene de møter storlagene.

Årets utgave av Olympiacos-Panathinaikos kan vise seg å bli viktigere enn på lenge. Olympiakos har vunnet 12 av de 13 siste seriemesterskapene, bare avbrutt av erkerivalens gull i 2004 – undrenes år i fotball-Europa med Hellas’ seier i EM og Porto som Champions League-mestere. Året etter var alt tilbake til det normale og i vår tok Olympiakos sin femte strake triumf.

Før kampen på Karaiskakis har Panathinaikos to poengs forsprang i serien og kan skaffe seg en helt avgjørende luke med seier. Årets grønne utgave er sterkere enn på lenge, mye takket være tre nøkkelsigneringer i sommer.

Tidligere AEK-spiller Kostas Katsouranis ble hentet hjem fra Benfica for om lag 30 millioner, mens Sebastian Leto ble kjøpt fra Liverpool for noen millioner til. Disse to er med på å gi laget en midtbanekraft de ikke har hatt på en god stund.

Disse havner imidlertid i skyggen av Djibril Cissé. Han ble ingen stor suksess i Liverpool, men etter et par sesonger hjemme i Frankrike er han nå delt toppscorer i Hellas med åtte mål. Særlig mot et lag som Olympiacos, som tross alt er favoritter på hjemmebane og ventes å styre kampen, kan Cissés hurtighet på en kontring bli helt avgjørende.

Selv om kampen internasjonalt ikke er i nærheten av å få samme oppmerksomhet som andre storkamper på samme dag, i hovedsak Everton-Liverpool, Arsenal-Chelsea og ikke minst Barcelona-Real Madrid, er det ingen tvil om interessen her i Hellas. Og fotballkunnskapen er enorm i 11-millionerslandet. I løpet av det snaue halvåret jeg har bodd her, har jeg snakket med folk fra alle samfunnslag som kan overraskende mye om det som skjer i andre ligaer. «Hva het han spillende midtstopperen på Rosenborg? Jeg husker han var utrolig god mot Panathinaikos», for eksempel. At folk i Hellas skulle huske Erik Hoftun et drøyt tiår senere, er smått imponerende.

Men ingen slår Erik Mykland, særlig ikke der jeg bor – i samme gate som Panathinaikos’ gamle hjemmebane. Senest i går snakket jeg med en som mente han var lagets beste utlending på 90-tallet.

Eneste skår i gleden i morgen er at gjentatte episoder har ført til at det ikke er lov med bortesupportere på de største kampene i Hellas. Forståelig på mange måter, siden det bare er to år særlig siden en 22 år gammel Panathinaikos-supporter ble knivstukket og drept.

Bare for å understreke rivaleriet: Dødsfallet skjedde etter et lokaloppgjør i kvinnevolleyball.

Og så et spørsmål til deg: Med så mange storkamper å velge mellom, hva skal du se på på søndag?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jublende atenere ga blanke i at Barcelona og Liverpool tapte.

Tirsdag var den store bombe-dagen i Champions Leauge. Min personlige ranking:

Største bombe: Barcelona – Rubin Kazan 1-2
Neste største: Rangers – Unirea Urziceni 1-4
Nummer tre: Liverpool – Lyon 1-2

At et Liverpool-tap på hjemmebane havner på tredjeplass, sier mest om tilstanden i klubben for øyeblikket. Fire strake tap, den lengste rekken på 22 år.
Men nok om det.

Her i fotballgale Aten tok Olympiakos en oppskriftsmessig seier hjemme mot Standard Liege. Vel, det var i alle fall det man trodde på forhånd, men det drøyde til det 94. minutt før avgjørelsen kom. Ieroklis Stoltidis, mannen nordmenn kanskje kjenner best for denne taklingen, headet inn 2-1.

Hvor kommer kjærlighet inn i bildet?

Jeg fikk ikke sett kampen, men skulle i stedet på en fest som viste seg å ikke bli noe særlig av. Dermed ble det t-bane hjem, og på vei ned til siste avgang hørte jeg en ljoming jeg ikke forsto hva var.

Så kom de.

En horde med hjemmefans, syngende, hoppende, dansende, smilende. Jeg måtte ta frem mobilen og filme litt. (NB: Høy lyd!)

Selv synes jeg slike opplevelser er helt herlige. Det minner meg på hva det er som gjør at jeg elsker denne sporten. Det handler ikke om toppscorere, dommere, poeng, rekorder, statistikker eller badeballer. De er bare luker i adventskalenderen. Selve juleaften, det vi venter på, er de gangene man nesten har revet av seg håret, for så å gå bananas minuttet etter. Slik et 2-1-mål langt inne i overtiden kan føre til.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har ikke for vane å angre på ting, men nå gjør jeg det: Jeg har ikke sett nok nigeriansk film.

Den nigerianske filmindustrien har vokst seg voldsomt stor, og skal etter sigende være verdens nest største i antallet filmer som produseres – foran USA, bak India. “Nollywood”, den nigerianske versjonen av Hollywood, produserer 200 filmer i måneden til det lokale videomarkedet.

Grunnen til at jeg skriver om dette i fotballbloggen, er traileren til filmen “Chelsea vs Liverpool”. Det er ikke godt å si hva den egentlig handler om, men festlig er det. NB: Høy lyd!

Hvis du likte “Chelsea vs Liverpool”, ta en titt på min foreløpige favoritt: “He Goat 2″:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er kritikken mot Drillos ”gamle” landslagstropp berettiget, eller har vi bare behov for å finne noe å klage på?

For når Drillo tar ut en tropp blottet for tenåringer, gjør han ikke noe spektakulært. Han gjør noe som er standarden i internasjonal fotball: Spania har ingen tenåringer i sin siste tropp, England har ingen. Sverige og Danmark har ingen. Tysklands siste tropp hadde ingen under 20, det samme gjelder Frankrike, Portugal og Argentina. Noen, som Brasils Pato, får sjansen før de fyller 20. Han var 18 og et halvt i mars 2008. Men her snakker vi om en potensiell Årets spiller i verden om et par år, en unggutt som tidvis hadde herjet mot noen av verdens beste stoppere i Serie A.

Når det gjelder Harmeet Singh, Mads Stokkelien og Marcus Pedersen, er dette spillere som kun har vært gode mot spillere i Tippeligaen, de er blottet for erfaring mot internasjonal seniormotstand – ja, de har knapt rundet 20-30 kamper mot seniormotstand i det hele tatt. Da blir landslagsprat bare dumt. Jeg støtter uttak av tenåringer fullt ut dersom disse har vist seg fram internasjonalt på klubblag eller prestert over tid, men vi kan ikke bruke A-landsalget som en testarena for unggutter – selv ikke i en treningskamp når VM-håpet omtrent er ute.

Den samme diskusjonen var oppe etter forrige kvalik. Da jobbet jeg i Aftenposten og skrev en kommentar om at Norge sto i fare for å bare ha John Carew over 30 år i et eventuelt Sør-Afrika-mesterskap. Nå bidrar Jon Knudsen, Jon Inge Høiland og Kjetil Wæhler til at vi i alle fall har en liten gruppe godt voksne karer, men det kan fort være at alle er erstattet i neste kvalik (Jarstein, Høgli og Nordtveit/Reginiussen). Da vil Norge være et av lagene med færrest gamlinger, og det vet jeg ikke om vi skal være så stolte av.

Man skal nemlig ikke glemme at mange mesterlag har solide innslag av 30-åringer. På gullaget til Hellas i 2004, var 11 spillere 30 år eller mer. Italia og Frankrike, som møttes i forrige VM-finale, hadde henholdsvis seks og åtte i tredveårene i troppen. Spania hadde fem spillere på 30+ i sin tropp, med Cesc Fabregas (21) som den yngste.

- Det virker som om media er de som har størst behov for å se nye ansikter på landslaget. Jeg for min del tar med dem jeg tror er best, svarer Drillo på kritikken.

Og sånn bør det være.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende