Panathinaikos-bannerne sto i fyr og Olympiakos-sangene runget over Karaiskakis. Forventningene var store og gresk fotballs erkerivaler skuffet ikke. Treogtredve tusen hjemmefans. Null bortefans. Slik er reglene i Hellas nå, etter gjentatte stygge hendelser.
Det blir en helt spesiell stemning av slikt. En unison støtte til det ene laget, en vegg av piping, flammer og skjellsord møter det andre.
Allerede to timer før kampstart var den røde gjengen i gang og fikk lønn for strevet. To mål av Konstantinos Mitroglou sørget for at Olympiakos igjen er serieleder – nå ett poeng foran nettopp Panathinaikos. Seieren var et viktig steg mot lagets 13.seriegull på 14 år.
Spesielt god fotball var det ikke. Mitroglous mål helt på tampen av førsteomgangen sørget for et fullstendig røyklagt straffefelt etter hjemmefansen jubelutbrudd, og det var også de første 45 minuttenes eneste sportslige høydepunkt. Slik så feiringen ut fra pressetribunen:
Andreomgangen var bedre, men for min del druknet spillet helt i atmosfæren og opplevelsen.
I løpet av den første halvtimen var det 30 meter høye sikkerhetsnettet mellom fansen og bortekeeperen revet ned av gale fans. Det ga fritt sikte mot straffefeltet, og det haglet tidvis med bengalske lys og kinaputter. Den ene landet så nære Alexander Tzorvas at målvakten mistet hørselen et lite minutt.
Når man er på slike kamper er det en del av deg som ikke liker det, fordi ingen vil jo at spillere skal bli skadet. Men samtidig er det noe unektelig fascinerende over tusenvis av ekstatiske fans som ikke har annet for øye enn å skremme vettet av det andre laget og heie på sitt eget – med alle tilgjengelige midler.
En ting er i alle fall sikkert: Det er noe ganske annet enn det man er vant til hjemme i Norge, hvor det det blir bot for et banner med påskriften «Vi drar hjem 19:45».
av 3679 lesere
