av Aslân Farshchian | desember 1, 2009  

«Shut up and show more football!»

Er det for mye snakk og for lite action i fotballdekningen vår?

Dag Solheim og Vegard Jansen Hagen krangler om hvem som har den beste fotballdekningen på TV.
Jeg skal overlate dommen til dere, men jeg så et gammelt TV-klipp i helgen, hvor Brian Clough blir intervjuet av John Motson. Clough er sikkert kjent for de fleste som en av tidenes største managere i brittisk fotball, blant annet etter å ha ført Nottingham Forrest til to triumfer i Serievinnercupen. Motson har kanskje noen av dere hørt som kommentator i TV-spillserien «FIFA».

I intervjuet er Clough kritisk til mediedekningen av fotball. Han mener det vies altfor mye tid til diskusjon, at TV-kanalene er for belærende og at det heller burde blitt vist flere kamper. «Shut up and show more football!» er den klare oppfordringen fra nå avdøde Clough.

Det er nå drøyt 30 år siden intervjuet, men debatten er så absolutt ikke avlegs.

Burde det vært flere kamper og mindre snakk?
Er vi journalister for belærende og dømmende i stilen?
Henger vi oss for mye opp i dommeravgjørelser?

Hva mener du om fotballdekningen i Norge?

Vurdert til: av 2134 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aslân Farshchian | november 30, 2009  

Feige lag

Panathinaikos-bannerne sto i fyr og Olympiakos-sangene runget over Karaiskakis. Forventningene var store og gresk fotballs erkerivaler skuffet ikke. Treogtredve tusen hjemmefans. Null bortefans. Slik er reglene i Hellas nå, etter gjentatte stygge hendelser.

Det blir en helt spesiell stemning av slikt. En unison støtte til det ene laget, en vegg av piping, flammer og skjellsord møter det andre.

Allerede to timer før kampstart var den røde gjengen i gang og fikk lønn for strevet. To mål av Konstantinos Mitroglou sørget for at Olympiakos igjen er serieleder – nå ett poeng foran nettopp Panathinaikos. Seieren var et viktig steg mot lagets 13.seriegull på 14 år.

Spesielt god fotball var det ikke. Mitroglous mål helt på tampen av førsteomgangen sørget for et fullstendig røyklagt straffefelt etter hjemmefansen jubelutbrudd, og det var også de første 45 minuttenes eneste sportslige høydepunkt. Slik så feiringen ut fra pressetribunen:

Andreomgangen var bedre, men for min del druknet spillet helt i atmosfæren og opplevelsen.

I løpet av den første halvtimen var det 30 meter høye sikkerhetsnettet mellom fansen og bortekeeperen revet ned av gale fans. Det ga fritt sikte mot straffefeltet, og det haglet tidvis med bengalske lys og kinaputter. Den ene landet så nære Alexander Tzorvas at målvakten mistet hørselen et lite minutt.

Når man er på slike kamper er det en del av deg som ikke liker det, fordi ingen vil jo at spillere skal bli skadet. Men samtidig er det noe unektelig fascinerende over tusenvis av ekstatiske fans som ikke har annet for øye enn å skremme vettet av det andre laget og heie på sitt eget – med alle tilgjengelige midler.

En ting er i alle fall sikkert: Det er noe ganske annet enn det man er vant til hjemme i Norge, hvor det det blir bot for et banner med påskriften «Vi drar hjem 19:45».

Vurdert til: av 2153 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aslân Farshchian | november 28, 2009  

En ekte hatkamp

Mens superstjernene møtes i Barcelona, London og Liverpool i morgen, skal jeg se et av verdens mest intense hatoppgjør.

Fotball er enormt i Hellas, og to lag knuser de andre hva gjelder oppmerksomhet, antall supportere, trofeer og ressurser. I et land med 15 sportsaviser, er det Olympiacos og Panathinaikos som tar den største plassen, og de andre lagene (med et lite hederlig unntak i AEK Aten) må nøye seg med oppmerksomhet de gangene de møter storlagene.

Årets utgave av Olympiacos-Panathinaikos kan vise seg å bli viktigere enn på lenge. Olympiakos har vunnet 12 av de 13 siste seriemesterskapene, bare avbrutt av erkerivalens gull i 2004 – undrenes år i fotball-Europa med Hellas’ seier i EM og Porto som Champions League-mestere. Året etter var alt tilbake til det normale og i vår tok Olympiakos sin femte strake triumf.

Før kampen på Karaiskakis har Panathinaikos to poengs forsprang i serien og kan skaffe seg en helt avgjørende luke med seier. Årets grønne utgave er sterkere enn på lenge, mye takket være tre nøkkelsigneringer i sommer.

Tidligere AEK-spiller Kostas Katsouranis ble hentet hjem fra Benfica for om lag 30 millioner, mens Sebastian Leto ble kjøpt fra Liverpool for noen millioner til. Disse to er med på å gi laget en midtbanekraft de ikke har hatt på en god stund.

Reuters

Disse havner imidlertid i skyggen av Djibril Cissé. Han ble ingen stor suksess i Liverpool, men etter et par sesonger hjemme i Frankrike er han nå delt toppscorer i Hellas med åtte mål. Særlig mot et lag som Olympiacos, som tross alt er favoritter på hjemmebane og ventes å styre kampen, kan Cissés hurtighet på en kontring bli helt avgjørende.

Selv om kampen internasjonalt ikke er i nærheten av å få samme oppmerksomhet som andre storkamper på samme dag, i hovedsak Everton-Liverpool, Arsenal-Chelsea og ikke minst Barcelona-Real Madrid, er det ingen tvil om interessen her i Hellas. Og fotballkunnskapen er enorm i 11-millionerslandet. I løpet av det snaue halvåret jeg har bodd her, har jeg snakket med folk fra alle samfunnslag som kan overraskende mye om det som skjer i andre ligaer. «Hva het han spillende midtstopperen på Rosenborg? Jeg husker han var utrolig god mot Panathinaikos», for eksempel. At folk i Hellas skulle huske Erik Hoftun et drøyt tiår senere, er smått imponerende.

Men ingen slår Erik Mykland, særlig ikke der jeg bor – i samme gate som Panathinaikos’ gamle hjemmebane. Senest i går snakket jeg med en som mente han var lagets beste utlending på 90-tallet.

Eneste skår i gleden i morgen er at gjentatte episoder har ført til at det ikke er lov med bortesupportere på de største kampene i Hellas. Forståelig på mange måter, siden det bare er to år særlig siden en 22 år gammel Panathinaikos-supporter ble knivstukket og drept.

Bare for å understreke rivaleriet: Dødsfallet skjedde etter et lokaloppgjør i kvinnevolleyball.

Og så et spørsmål til deg: Med så mange storkamper å velge mellom, hva skal du se på på søndag?

Vurdert til: av 2230 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aslân Farshchian | oktober 21, 2009  

En kjærlighetspåminnelse

Jublende atenere ga blanke i at Barcelona og Liverpool tapte.

Tirsdag var den store bombe-dagen i Champions Leauge. Min personlige ranking:

Største bombe: Barcelona – Rubin Kazan 1-2
Neste største: Rangers – Unirea Urziceni 1-4
Nummer tre: Liverpool – Lyon 1-2

At et Liverpool-tap på hjemmebane havner på tredjeplass, sier mest om tilstanden i klubben for øyeblikket. Fire strake tap, den lengste rekken på 22 år.
Men nok om det.

Her i fotballgale Aten tok Olympiakos en oppskriftsmessig seier hjemme mot Standard Liege. Vel, det var i alle fall det man trodde på forhånd, men det drøyde til det 94. minutt før avgjørelsen kom. Ieroklis Stoltidis, mannen nordmenn kanskje kjenner best for denne taklingen, headet inn 2-1.

Hvor kommer kjærlighet inn i bildet?

Jeg fikk ikke sett kampen, men skulle i stedet på en fest som viste seg å ikke bli noe særlig av. Dermed ble det t-bane hjem, og på vei ned til siste avgang hørte jeg en ljoming jeg ikke forsto hva var.

Så kom de.

En horde med hjemmefans, syngende, hoppende, dansende, smilende. Jeg måtte ta frem mobilen og filme litt. (NB: Høy lyd!)

Selv synes jeg slike opplevelser er helt herlige. Det minner meg på hva det er som gjør at jeg elsker denne sporten. Det handler ikke om toppscorere, dommere, poeng, rekorder, statistikker eller badeballer. De er bare luker i adventskalenderen. Selve juleaften, det vi venter på, er de gangene man nesten har revet av seg håret, for så å gå bananas minuttet etter. Slik et 2-1-mål langt inne i overtiden kan føre til.

Vurdert til: av 3208 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aslân Farshchian | oktober 12, 2009  

Verdens sykeste fotballfilm?

Jeg har ikke for vane å angre på ting, men nå gjør jeg det: Jeg har ikke sett nok nigeriansk film.

Den nigerianske filmindustrien har vokst seg voldsomt stor, og skal etter sigende være verdens nest største i antallet filmer som produseres – foran USA, bak India. “Nollywood”, den nigerianske versjonen av Hollywood, produserer 200 filmer i måneden til det lokale videomarkedet.

Grunnen til at jeg skriver om dette i fotballbloggen, er traileren til filmen “Chelsea vs Liverpool”. Det er ikke godt å si hva den egentlig handler om, men festlig er det. NB: Høy lyd!

Hvis du likte “Chelsea vs Liverpool”, ta en titt på min foreløpige favoritt: “He Goat 2″:

Vurdert til: av 3517 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aslân Farshchian | oktober 7, 2009  

Ungdomsmas

Er kritikken mot Drillos ”gamle” landslagstropp berettiget, eller har vi bare behov for å finne noe å klage på?

For når Drillo tar ut en tropp blottet for tenåringer, gjør han ikke noe spektakulært. Han gjør noe som er standarden i internasjonal fotball: Spania har ingen tenåringer i sin siste tropp, England har ingen. Sverige og Danmark har ingen. Tysklands siste tropp hadde ingen under 20, det samme gjelder Frankrike, Portugal og Argentina. Noen, som Brasils Pato, får sjansen før de fyller 20. Han var 18 og et halvt i mars 2008. Men her snakker vi om en potensiell Årets spiller i verden om et par år, en unggutt som tidvis hadde herjet mot noen av verdens beste stoppere i Serie A.

Når det gjelder Harmeet Singh, Mads Stokkelien og Marcus Pedersen, er dette spillere som kun har vært gode mot spillere i Tippeligaen, de er blottet for erfaring mot internasjonal seniormotstand – ja, de har knapt rundet 20-30 kamper mot seniormotstand i det hele tatt. Da blir landslagsprat bare dumt. Jeg støtter uttak av tenåringer fullt ut dersom disse har vist seg fram internasjonalt på klubblag eller prestert over tid, men vi kan ikke bruke A-landsalget som en testarena for unggutter – selv ikke i en treningskamp når VM-håpet omtrent er ute.

Den samme diskusjonen var oppe etter forrige kvalik. Da jobbet jeg i Aftenposten og skrev en kommentar om at Norge sto i fare for å bare ha John Carew over 30 år i et eventuelt Sør-Afrika-mesterskap. Nå bidrar Jon Knudsen, Jon Inge Høiland og Kjetil Wæhler til at vi i alle fall har en liten gruppe godt voksne karer, men det kan fort være at alle er erstattet i neste kvalik (Jarstein, Høgli og Nordtveit/Reginiussen). Da vil Norge være et av lagene med færrest gamlinger, og det vet jeg ikke om vi skal være så stolte av.

Man skal nemlig ikke glemme at mange mesterlag har solide innslag av 30-åringer. På gullaget til Hellas i 2004, var 11 spillere 30 år eller mer. Italia og Frankrike, som møttes i forrige VM-finale, hadde henholdsvis seks og åtte i tredveårene i troppen. Spania hadde fem spillere på 30+ i sin tropp, med Cesc Fabregas (21) som den yngste.

- Det virker som om media er de som har størst behov for å se nye ansikter på landslaget. Jeg for min del tar med dem jeg tror er best, svarer Drillo på kritikken.

Og sånn bør det være.

Vurdert til: av 3744 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aslân Farshchian | oktober 3, 2009  

Lyn – en synder eller et offer?

Hvor stor forskjell er det egentlig på økonomistyringen i Lyn og Chelsea?

Tenk deg at du har en rik onkel. En som har tjent masse penger på glassmagasin og porselen. En som spør om du har lyst til å bo i en flott leilighet på Aker Brygge, og han tar regninga. ”Business is good”, sier han bare. Du signerer kontrakt, bindingstiden er tre år, og det er ingen oppsigelsestid. Onkel overfører 20.000 til deg hver måned og du betaler husleie som avtalt.
Etter to år begynner det å gå dårlig for onkel. Firmaene sliter og han sier han ikke lenger kan betale husleien. Men du har kontrakt i ett år til og er uten sjanse til å betale leien. Du får problemer, de truer med å ta bilen din, kanskje må du ta forbrukslån med skyhøy rente for å klare utgiftene. Plutselig er din økonomiske hverdag snudd på hodet fordi onkels bedrifter sliter.

Respirator

Onsdag ble Lyn festet til en økonomisk respirator som skal sørge for at klubben får puste ut sesongen. Dermed unngår vi den kaotiske situasjonen det vil bli om ett lags kamper strykes, med påfølgende endringer i nedrykksstrid og medaljekamp. Takk og lov for det.

Det er sikkert nok av grunner til å gi klubben selv mye av skylden for at Lyn nå er i den kritiske tilstanden de er i. For eksempel kunne de solgt flere spillere på et tidligere stadium, da de faktisk var verdt noe.

Men situasjonen til Lyn kan ikke bedømmes uten å se den i sammenheng med hvordan den internasjonale toppfotballen er bygd opp. For selv om internasjonal fotball omsetter for milliarder, er de store overgangssummene og de høye lønningene først og fremst drevet frem av noe som knapt kan kalles en inntekt: Gaver fra onkler.

Ikke en inntekt

Vi i pressen og eksterne eksperter har en tendens til å tenke på pengegaver til fotballklubber som en del av inntektsgrunnlaget. Men Chelsea driver jo ikke bedre enn før selv om de har en haug med penger. Klubben går med dundrende underskudd (nesten 700 millioner kroner i 07/08-sesongen), men onkel Roman tar regninga. Er han en inntekt? Vel…

Lyn-butikken har gått rundt i mange år på grunn av pengene til Atle Brynestad. Til tross for lave tilskuertall og at klubben ikke har eid sin egen hjemmebane, har Lyn klart å ha et solid mannskap som til og med har vært i nærheten av gull. Ingen har vært kritiske til dette så lenge pengene har kommet. Vi har alle ignorerte den opplaget sannheten, at Lyn – som de fleste andre klubber – driver i minus. Hvis du gir meg 1000 kroner, så har jeg ikke jeg bedre kontroll på økonomien min enn før. Jeg har ikke generert noen ny inntekt, jeg har bare fått 1000 kroner av noen.

Kjøpefest

Ute i Europa har Real Madrid handlet inn fire superstjerner i Cristiano Ronaldo, Káká, Xabi Alonso og Karim Benzema i sommer for til sammen om lag 2 milliarder kroner. Manchester Citys nye eiere ser ikke ut til å ha noen grenser for hvor mye de vil bruke for å gjøre byens lillebror til en skikkelig gullkandidat. Roman Abramovitsj har brukt over sju milliarder kroner på Chelsea siden 2003. Store summer sammenlignet med det Brynestad gikk inn med i Lyn, men resultatet blir likevel det samme: Med en rik onkel på plass, kan klubben drive i underskrudd.

Slik drift har imidlertid ett stort usikkerhetsmoment: Hvor lenge vil onkel være med på leken?

Det er her Lyn virkelig får kjenne hvordan det er å være en forholdsvis liten klubb i et lite land. Hvis Florentino Perez plutselig skulle trekke seg som president i Real Madrid, og gjøre klubben truet av konkurs, er det så mange krefter rundt klubben som vil sørge for at det ikke skjer. Sist gang gjelden ble for stor, kjøpte byen lagets treningsannlegg til overpris og sørget for at nye penger kunne pøses ut på stjerner som David Beckham. Borussia Dortmund var også ille ute, særlig etter at Champions League-plassen glapp i 2003. Men også her kom millionene som trengtes, ingen ville ta støyten for å være de som ikke reddet den suksessrike klubben. Og det gir god PR å redde byens store helter.

Liten klubb

Lyn er ikke Oslos store helter. Klubben spiller på en for stor stadion og må stadig leve med at alle kommenterer det lave tilskuertallet. Dermed er også veien lengre til nødhjelp. Jeg kan tenke meg at om for eksempel Brann hadde vært like ille ute, så hadde håndsrekningen vært rett rundt hjørnet. Med fare for å få sinte Bastionen-medlemmer på nakken: Brann betyr mer i Bergen enn Lyn gjør i Oslo.

Jeg mener det er grunn til å være kritiske til Lyn på en del punkter, og selvsagt kunne de gjort mye annerledes, men det det hele bunner ut i er at de har gjort det samme som de fleste topplag i Europa: Tatt imot penger fra en rik onkel. Dessverre for Lyn hadde be bare én i slekta.

Vurdert til: av 3783 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aslân Farshchian | september 6, 2009  

Hvordan sparker man Gud?

Etter 1-3 hjemme mot Brasil, kommer de blasfemiske spørsmålene om Maradonas fremtid som landslagssjef.

For det kan ikke kalles noe annet enn blasfemi å vurdere Maradona som utilstrekkelig i noe som har med fotball og gjøre. I alle fall i Argentina, hvor han er hakket under den almektige på rangstigen. Men etter det pinlige hjemmetapet for erkerival Brasil må de dobbelte verdensmestrene nå faktisk kjempe for å komme med i Sør-Afrika. Argentina har fortsatt den fjerde og siste plassen som gir direkte kvalifisering, men bare to poeng bak lurer Colombia og Ecuador. Bare én gang tidligere har de blåhvite ikke kvalifisert seg til VM (1970, laget trakk seg også fra tre av de fire første mesterskapene) og hvis den nasjonale katastrofen skulle bli et faktum i løpet av høsten, spørs det om selv det å være Gud er nok til å unngå sparken.

Apropos Maradona. De fleste har sikkert sett hans eventyrlige raid mot England i 1986-VM. Vel, i går fikk skottene sin versjon. James McFadden (heretter Mcadonna?) driblet seg forbi det som var av makedonske forsvarere og satte inn 2-0.

Helgens mest spektakulære kamp var imidlertid Georgia-Italia. Den mest italienske georgieren i alle fall jeg vet om, Kaka Kaladze, scoret utrolig nok to selvmål i en kamp Italia vant 2-0. Regner med 31-åringen ikke akkurat gleder seg til å møte på Milan-trening til uken. Med seieren er Italia fortsatt på topp i gruppe 5, ett poeng foran Irland. Irene slo for øvrig Kypros 2-1 borte og heldig som jeg var så viste de den godbiten på sportspuben her nede i Aten. Det ble med en halvtime.

Ellers? Marek Sapara fikk et kvarter da sensasjonslaget Slovakia spilte 2-2 mot tidligere siamesisk tvilling, og nå storebror, Tsjekkia. 16 poeng på 7 kamper gjør at slovakerne topper gruppe 3 foran Nord-Irland. Merk at gruppe 3 er den vi nordmenn må holde et ekstra øye med i høst. Med maks flaks KAN Norge snike seg forbi en toer i den gruppen og dermed få en playoffplass.

Aftonbladets Simon Bank vil gjøre Ferenc Puskas stadion til Sveriges nye hjemmearena, noe som kanskje ikke er så dumt med tanke på at vår nabo igjen vant da de måtte i Budapest. Matchcvinner? Hint: Navnet begynner på Z.

Vurdert til: av 4549 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aslân Farshchian | august 31, 2009  

Carew ny VIF-trener?

Gjør dagens Drillos som forrige generasjon?

FREMTIDENS TRENERE? Følger dagens mannskap, her foran hjemmekampen mot Skottland, i den gamle Drillos-generasjonens fotspor?

FREMTIDENS TRENERE? Følger dagens mannskap, her foran hjemmekampen mot Skottland, i den gamle Drillos-generasjonens fotspor?

John Arne Riise som som Ståle Solbakkens assistent på landslaget? Morten Gamst Pedersen ny sportssjef i Tromsø? John Carew med hovedansvaret på Valle?

Sist gang Egil Olsen ledet Norge, fostret han opp en hel generasjon fotballedere. Fra 1994-troppen er det vel egentlig bare Gøran Sørloth som ikke har vært involvert på øverste nivå, men har nøyd seg å være trener for sine egne barn. Sigurd Rushfeldt og Roar Strand spiller fortsatt, Mini er ekspert på TV2 (men har tidligere sagt at han har trenerambisjoner), mens resten er eller har vært involvert i toppfotballen som trenere eller ledere. Selv Erik Mykland blir værende, etter å ha lagt opp for andre gang, som speider i Start og ekspert på TV2.

Hva med dagens tropp? Jeg synes det er vanskelig å se for meg dagens spillere i slike jobber (TV-ekspert ikke inkludert). Det mest nærliggende er kanskje at Jon Knudsen blir keepertrener når karrieren er over. Kanskje Steffen Iversen av utespillerne. Men ellers?

Tror noen at Thorstein Helstad blir HamKam-sjef i fremtiden eller at Bjørn Helge Riise en gang returnerer til Lillestrøm og fører laget til et etterlengtet seriegull fra sidenlinjen?

Hvem har du mest tro på at vil ha fotballsuksess også etter spillerkarrieren? Personlig tror jeg det ville vært morsomst å se Daniel Braaten lede Skeid tilbake til eliteserien.

Vurdert til: av 4783 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aslân Farshchian | august 26, 2009  

En spontan Jackson-hyllest?

Hva er det egentlig Steven Gerrard driver med her?

Mange fotballspillere danser når de skal feire scoring eller seirer. Et par eksempler på det kommer lengre nede i bloggen. Men å gjøre det før en corner, det er mindre vanlig. Sky Sports-programmet Soccer AM skal ha ros for å ha snappet opp denne frekkasen fra Liverpool-kaptein Steven Gerrard under serieåpningen mot Tottenham. Noen som vil gjette på hva han driver med?

Det kan nesten se ut som om han prøver å kopiere som gamle Liverpool-kamerat Peter Crouch, som lanserte denne for et par sesonger siden:

Real Madrid holder på med Galacticos versjon 2.0 for tiden. Sist laget var proppfullt av stjerner, var blant andre brassetrioen Ronaldo (den ekte), Robinho og Julio Baptista der. Dette er en danse-go’bit fra den tiden. PS: Er det ikke David Beckham som kommer løpende inn fra høyre for å få være med?

Men det er ikke bare utlendingene som kan danse. Kan vi få en reprise av denne mot Island, Daniel?

Vurdert til: av 4869 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eldre innlegg »

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
VG Blogg er en tjenesten levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Moderator
Ansvarlig redaktør: Espen Egil Hansen / Administrerende direktør: Jo Christian Oterhals
Sentralbord VG: 22 00 00 00